Multilateral Trading System Betydningen

Multilateralt handelsfasilitet - MTF Hva er en multilateral handelsfasilitet - MTF Et multilateralt handelsanlegg (MTF) er et handelssystem som letter utveksling av finansielle instrumenter mellom flere parter. Multilaterale handelsanlegg tillater kvalifiserte kontraktsdeltakere å samle og overføre en rekke verdipapirer, spesielt instrumenter som ikke har et offisielt marked. Disse anleggene er ofte elektroniske systemer styrt av godkjente markedsoperatører eller større investeringsbanker. Traders vil vanligvis sende ordrer elektronisk, der en matchende programvaremotor brukes til å parre kjøpere med selgere. BREAKING DOWN Multilateral Trading Facility - MTF Multilaterale handelsfasiliteter tilbyr forhandlere og investeringsselskaper et alternativt sted for handel på formelle børser. I tillegg har MTFer mindre restriksjoner rundt adgangen til finansielle instrumenter for handel, slik at deltakerne kan utveksle flere eksotiske eiendeler. VERDENSHANDELSORGANISASJON FORSTÅR ​​WTO: GRUNNLEGGER Handelssystemets prinsipper WTO-avtalene er lange og komplekse fordi de er lovtekster som dekker en bredt spekter av aktiviteter. De håndterer: landbruk, tekstiler og klær, bank, telekommunikasjon, offentlige innkjøp, industristandarder og produktsikkerhet, matavstandsregler, immaterielle rettigheter og mye mer. Men en rekke enkle, grunnleggende prinsipper går gjennom alle disse dokumentene. Disse prinsippene er grunnlaget for det multilaterale handelssystemet. En nærmere titt på disse prinsippene: Klikk på for å åpne et element. Et tre for navigeringsnavigasjon åpnes her hvis du aktiverer JavaScript i nettleseren din. 1. Mestbegunstigede nasjoner (MFN): Behandle andre mennesker likt Under WTO-avtalene kan land ikke normalt diskriminere mellom handelspartnerne. Gi noen en spesiell tjeneste (for eksempel en lavere tollsats for et av produktene sine), og du må gjøre det samme for alle andre WTO-medlemmer. Dette prinsippet er kjent som mestbegunstigelsesnasjon (MFN) behandling (se boks). Det er så viktig at det er den første artikkelen i GATT (General Agreement on Tariffs and Trade). som styrer varehandel. MFN er også en prioritet i den generelle avtalen om handel med tjenester (GATS) (artikkel 2) og avtalen om handelsrelaterte aspekter av immaterielle rettigheter (TRIPS) (artikkel 4), men i hver avtale håndteres prinsippet litt annerledes . Sammen de tre avtalene dekker alle tre hovedområdene for handel som håndteres av WTO. Noen unntak er tillatt. For eksempel kan landene opprette en frihandelsavtale som bare gjelder varer som handles innenfor gruppen, som diskriminerer varer fra utsiden. Eller de kan gi utviklingslandene spesiell tilgang til sine markeder. Eller et land kan øke barrierer mot produkter som anses å bli handlet urettferdig fra bestemte land. Og i tjenester, er land tillatt, i begrensede tilfeller, å diskriminere. Men avtalene tillater bare disse unntakene under strenge forhold. Generelt betyr MFN at hver gang et land senker en handelsbarriere eller åpner et marked, må det gjøre det for de samme varene eller tjenestene fra alle handelspartnerene, enten rike eller fattige, svake eller sterke. 2. Nasjonal behandling: Behandle utlendinger og lokalbefolkningen likt Importerte og lokalt produserte varer bør behandles likt minst etter at utenlandsk varene har kommet inn på markedet. Det samme bør gjelde for utenlandske og innenlandske tjenester, og til utenlandske og lokale varemerker, opphavsrett og patenter. Dette prinsippet om nasjonal behandling (som gir andre samme behandling som egne statsborgere) finnes også i alle de tre viktigste WTO-avtalene (GATT artikkel 3, artikkel 17 i GATS og TRIPs artikkel 3), selv om prinsippet igjen håndteres litt annerledes i hver av disse. Nasjonal behandling gjelder bare når et produkt, en tjeneste eller et produkt av immateriell rettighet er kommet inn i markedet. Derfor er toll på import ikke et brudd på nasjonal behandling selv om lokalt produserte produkter ikke belastes en tilsvarende skatt. Frie handel: gradvis gjennom forhandlinger tilbake til toppen Lavere handelsbarrierer er en av de mest åpenbare måtene å oppmuntre til handel. De berørte barrierer omfatter toll (eller tariffer) og tiltak som importforbud eller kvoter som selektivt begrenser mengder. Fra tid til annen er det også blitt diskutert andre problemer som byråkrati og valutapolitikk. Siden etableringen av GATT i 1947-48 har det vært åtte runder av handelsforhandlinger. En niende runde, under Doha Development Agenda, er nå på vei. I begynnelsen fokuserte de på å senke tariffer (toll) på importerte varer. Som et resultat av forhandlingene hadde industrilandene i midten av 1990-tallet gått ned til mindre enn 4 år. Takket være 1980-årene hadde forhandlingene utvidet til å dekke ikke-tariffbarrierer på varer og til de nye områdene slik som tjenester og immaterielle rettigheter. Åpning av markeder kan være gunstig, men det krever også justering. WTO-avtalene tillater land å innføre endringer gradvis, gjennom progressiv liberalisering. Utviklingsland blir vanligvis gitt lengre tid for å oppfylle sine forpliktelser. Forutsigbarhet: Gjennom binding og gjennomsiktighet tilbake til toppen Noen ganger kan det være like viktig å redusere en handelsbarriere som å redusere en, fordi løftet gir bedrifter et tydeligere bilde av deres fremtidige muligheter. Med stabilitet og forutsigbarhet oppfordres det til investeringer, jobber skapes og forbrukere kan fullt ut nyte fordelene av konkurransevalg og lavere priser. Det multilaterale handelssystemet er et forsøk av regjeringer for å gjøre forretningsmiljøet stabilt og forutsigbart. Uruguay-runden økte bindinger Andel av takster bundet før og etter 1986-94 samtalene (Dette er takstlinjer, så prosentandeler er ikke veid etter handelsvolum eller verdi) I WTO, når landene er enige om å åpne sine markeder for varer eller tjenester , binder de sine forpliktelser. For varer utgjør disse bindingene tak i tolltariffer. Noen ganger beskatter land import til priser som er lavere enn de bundne prisene. Ofte er dette tilfellet i utviklingsland. I utviklede land pleier rentenivået og de bundne prisene å være de samme. Et land kan endre sine bindinger, men først etter å ha forhandlet med sine handelspartnere, noe som kan bety at de kompenserer dem for tap av handel. En av prestasjonene i Uruguay-rundens multilaterale handelsforedrag var å øke mengden handel under bindende forpliktelser (se tabell). I landbruket har 100 av produktene nå bundet takst. Resultatet av alt dette: En vesentlig høyere grad av markeds sikkerhet for handelsmenn og investorer. Systemet forsøker også å forbedre forutsigbarheten og stabiliteten på andre måter. Én måte er å motvirke bruken av kvoter og andre tiltak som brukes til å sette grenser for importmengder som administrerer kvoter, kan føre til mer rødt tap og anklager om urettferdig spill. Et annet er å gjøre landets handelsregler så klare og offentlige (gjennomsiktige) som mulig. Mange WTO-avtaler krever at regjeringer offentliggjør sine retningslinjer og praksis offentlig i landet eller ved å varsle WTO. Den regelmessige overvåking av nasjonal handelspolitikk gjennom handelspolitikkens gjennomgangsmekanisme gir et ytterligere middel til å oppmuntre til åpenhet både internt og på multilateralt nivå. WTO er noen ganger beskrevet som en frihandelsinstitusjon, men det er ikke helt nøyaktig. Systemet tillater takster og, under begrensede omstendigheter, andre former for beskyttelse. Mer presist er det et system med regler dedikert til åpen, rettferdig og uforstyrret konkurranse. Reglene om ikke-diskriminering MFN og nasjonal behandling er utformet for å sikre rettferdige handelsforhold. Også de er på dumping (eksporterer til under pris for å få markedsandel) og subsidier. Problemene er komplekse, og reglene prøver å etablere det som er rettferdig eller urettferdig, og hvordan regjeringer kan reagere, særlig ved å lade tilleggsavgifter beregnet for å kompensere for skader forårsaket av urettferdig handel. Mange av de andre WTO-avtalene tar sikte på å støtte rettferdig konkurranse: i landbruk, intellektuell eiendom, tjenester, for eksempel. Avtalen om offentlige anskaffelser (en plurilateral avtale fordi den er signert av bare noen få WTO-medlemmer) utvider konkurransebestemmelser til kjøp av tusenvis av regjeringsorganer i mange land. Og så videre. Oppmuntre til utvikling og økonomisk reform tilbake til topp WTO-systemet bidrar til utvikling. På den annen side trenger utviklingsland fleksibilitet i tiden de tar for å gjennomføre systemavtalen. Og avtalene selv arver de tidligere bestemmelsene i GATT som tillater spesialhjelp og handelsvilkår for utviklingsland. Over tre fjerdedeler av WTO-medlemmer er utviklingsland og land i overgang til markedsøkonomier. I løpet av syv og et halvt år av Uruguay-runden har over 60 av disse landene implementert handelsliberaliseringsprogrammer autonomt. Samtidig var utviklingsland og overgangsøkonomier mye mer aktive og innflytelsesrike i Uruguay-rundens forhandlinger enn i noen forrige runde, og de er enda mer i den nåværende utviklingsagenda for Doha. Ved utgangen av Uruguay-runden var utviklingsland forberedt på å ta på seg de fleste forpliktelsene som er påkrevd av utviklede land. Men avtalene ga dem overgangsperioder for å tilpasse seg de mer ukjente og kanskje vanskelige WTO-bestemmelsene, særlig for de fattigste, minst utviklede landene. En ministerbeslutning vedtatt i slutten av runden sier at avanserte land bør påskynde å gjennomføre markedsadgangsforpliktelser på varer som eksporteres av minst utviklede land, og det søker økt teknisk bistand til dem. Mer nylig har utviklede land begynt å tillate tollfri og kvotefri import for nesten alle produkter fra minst utviklede land. I alt går WTO og dets medlemmer fortsatt gjennom en læringsprosess. Den nåværende utviklingsagendan i Doha inneholder utviklingslandes bekymringer om vanskelighetene de står overfor i gjennomføringen av Uruguay-rundens avtaler. Handelssystemet skal være. uten diskriminering skal et land ikke diskriminere mellom handelspartnerne (gi dem like mestbegunstiget nasjon eller MFN-status), og det bør ikke diskriminere mellom egne og utenlandske produkter, tjenester eller statsborgere (gir dem nasjonal behandling) friere barrierer som kommer ned gjennom Forhandlingsforutsigbare utenlandske selskaper, investorer og regjeringer bør være sikre på at handelsbarrierer (inkludert takster og ikke-tariffelle barrierer) ikke bør heves vilkårlig takstpriser og markedsåpningsforpliktelser er bundet i WTO mer konkurransedyktig motvirker urettferdig praksis som eksportsubsidier og Dumpingprodukter til under kostnad for å få markedsandel mer gunstig for mindre utviklede land, noe som gir dem mer tid til å justere, større fleksibilitet og spesielle rettigheter. Dette høres ut som en motsetning. Det foreslår spesiell behandling, men i WTO betyr det faktisk at diskriminering behandler nesten alle like mye. Dette er hva som skjer. Hvert medlem behandler alle de andre medlemmene likt som mestbegunstigede handelspartnere. Hvis et land forbedrer fordelene det gir til en handelspartner, må den gi de samme beste behandlingen til alle de andre WTO-medlemmene, slik at de alle forblir mestbegunstigede. Status for mestbegunstigede nasjoner (MFN) betyr ikke alltid likebehandling. De første bilaterale MFN-traktatene opprettet eksklusive klubber blant landets mest favoriserte handelspartnere. Under GATT og nå WTO er MFN-klubben ikke lenger eksklusiv. MFN-prinsippet sikrer at hvert land behandler sine over140 medmennesker likt. Men det er noen unntak. VERDENSHANDELSORGANISASJON WTO NYHETER: 1995 PRESSEMELDINGER PRESS 25 16. oktober 1995 Økende kompleksitet i internasjonale økonomiske relasjoner krever utvidelse og utdyping av det multilaterale handelssystemet - WTOs generaldirektør 147 De politiske politiske antagelser om den kalde krigen har blitt irrelevante og nord-sør-relasjoner, dominert så ofte tidligere i unødvendig polarisering og dialog med døve, har blitt uendret, 148 sier Renato Ruggiero, generaldirektør for WTO, i dag (16. oktober) i Paul-Henri Spaak-foredrag ved Harvard University, Boston, USA. Fra det multilaterale handelssystemets perspektiv står vi nå overfor en dobbelt oppgave å utvide rekkevidden av systemet geografisk for å gjøre det virkelig globalt og for å sikre at det forblir effektivt i lys av økt kompleksitet i internasjonale økonomiske relasjoner. tankevekkende adresse, har Ruggiero skissert de mest presserende aspektene av den nåværende og forutsigbare agendaen som står overfor det multilaterale handelssystemet, og understreker at WTO må ta imot et bredere spekter av interesser ettersom det blir en mer inkluderende og omfattende institusjon. Et sentralt mål var å bringe Kina, Russland og andre økonomier i overgang til det multilaterale handelssystemet på vilkår som bidrar til egen reformprosess, men som fullt ut støtter integriteten til systemet. Mange utviklingsland hadde citerte bort den gamle nord-sør-dividequot og satte tro på WTO-handelssystemet for kontinuitet, stabilitet og løftet om handelsmuligheter, ved å skifte mot liberal handelspolitikk og større tillit til internasjonal konkurranse for å generere inntekt og vekst. Men for utviklere med lav inntekt som klart ikke delte i økt global velstand, hadde WTO et felles ansvar. For sin del må WTO sørge for at disse landene var i stand til å diversifisere eksportproduksjonen og utvide sine eksportmarkeder på et konkurransedyktig grunnlag. Hr. Ruggiero understreket at opprettelsen av landemerket av WTO trengte næring til et robust system, kontinuerlig i utviklingen akkurat som verdensøkonomien den støtter. Dens troverdighet hvilte på medlemsregjeringene fullstendig i samsvar med reglene, disiplene og markedsåpningsforpliktelser som følger av Uruguay-runden og vellykket gjennomføring av det innebygde mandatet for å gjennomføre videre forhandlinger, særlig innen handel med tjenester. Hr. Ruggiero gikk videre med å skissere den mulige nye dagsorden for problemstillinger som ble kastet opp av den bredere geopolitiske prosessen med global økonomisk integrasjon - saker som handel og miljø, handels - og sosiale standarder, gjensidighet og MFN-prinsippet, regionalismens vekst og det multilaterale handelssystemet , og investerings - og konkurransepolitikk. quotThe utfordringer som står overfor det multilaterale handelssystemet, sier Ruggiero, siterer mye mer enn handelsspørsmål som de tidligere ble definert. Sammenslutningen av politiske og økonomiske hendelser de siste årene plasserer oss på terskelen av en historisk mulighet til å etablere et virkelig globalt system for effektiv gjennomføring av internasjonale økonomiske relasjoner. quot Fullteksten til Ruggieros-talen er vedlagt. Merknad til redaktører: Paul-Henri Spaak (1899-1972) var Belgias fremste statsmann i årtier etter andre verdenskrig og en ledende talsmann for europeisk samarbeid. Han spilte en stor rolle i å danne Det europeiske økonomiske fellesskap og Nordatlantiske traktatorganisasjonen. Den globale utfordringen: muligheter og valg i det multilaterale handelssystemet Det fjerdeende Paul-Henri Spaak-forelesningsdirektør, verdenshandelsorganisasjon Harvard University, 16. oktober 1995 Jeg er glad for å være her i dag for å levere den 14. Paul-Henri Spaak-forelesningen, og å hedre minnet til en stor europeisk visjonær og statsmann. Spaak viet sitt liv til årsaken til internasjonalt samarbeid, og gjorde sitt største bidrag i en tid da ledere over hele verden forsøkte å omdefinere den globale orden etter den mest generaliserte væpnede konflikten i menneskets historie. Det er helt konsistent at Paul-Henri Spaak var både en engasjert pan-europeisk og en atlantisk - disse var sammenlåsende stykker av samme puslesag. På samme måte i dag, i vår utrolige sammenhengende verden, tror jeg ikke vi kan snakke om internasjonalt samarbeid uten å ha en global oppfatning. Det er derfor jeg vil fokusere på internasjonalt samarbeid i videste forstand, og jeg er sikker på at du ikke vil bli overrasket over at min vekt vil være på det multilaterale handelssystemets grunnleggende betydning for internasjonal vekst og stabilitet. Jeg vil gi deg følelsen av et system som kontinuerlig er i evolusjon, akkurat som verdensøkonomien den støtter. La meg starte hvor Spaak startet i kampen for å gjenoppbygge en bedre verden etter 1945. Jeg håper å vise deg når vi går videre, at utfordringene og mulighetene vi står overfor i dag, er noe sammenlignbare med de som konfronterte grunnleggerne til vårt system . Deres syn er noe vi trenger for å gjenoppta. Med leksjonene om destruktiv nasjonalisme og innadrettet økonomisk politikk som var frisk i sinnet, ble postkrigs internasjonale handelsordninger designet for å trekke alle nasjoner til gjensidig økonomisk gjensidig avhengighet som ville bidra til å sikre fred og sikkerhet. Handel skulle spille en sentral rolle i å sementere relasjoner mellom nasjoner, i å styrke internasjonal harmoni. GATT-handelssystemet har fra sitt stort sett amerikansk-inspirerte begynnelse og transatlantiske orientering gjort et viktig bidrag til fred og velstand i løpet av det siste halve århundre på et stadig voksende globalt stadium. Grunnlaget for systemet var sterkt forankret i prinsippet om ikke-diskriminering og understreket et solidt regelbasert kontraktsforhold mellom medlemmene. Disse to elementene var kilden til GATTs suksess. Det er en suksess som gjenspeiles i en 13 ganger økning i internasjonal handel siden 1950. Flere og flere, økonomiske muligheter stole på internasjonal utveksling. I USA, for eksempel, utgjorde eksporten bare fem prosent av nasjonalinntektene i 1960 i begynnelsen av 1990-tallet, andelen av eksporten i BNP hadde mer enn doblet. Dessverre mangler vi god statistikk om internasjonal tjenestehandel, men vi vet at handel med tjenester utvides enda raskere enn varehandel, og representerer nå rundt 20 prosent av de internasjonale handelsstrømmene. Etter hvert som handel vokser, bidrar det også til å skape og opprettholde arbeidsplasser. I USA alene er over 7 millioner arbeidsplasser støttet av vareeksport. Rundt en tredjedel av alle jobber som er opprettet i USA de siste 10 årene skyldes økt vareeksport, og nesten alle nye produksjonsjobber stammer fra eksportaktivitet. Hvis vi hadde tall for tjenester, ville disse tallene bli enda mer imponerende. Videre har internasjonale investeringsstrømmer også vokst dramatisk de siste årene. Utenlandske direkteinvesteringer til alle land i gjennomsnitt utgjorde US50 milliarder per år i løpet av første halvdel av 1980-tallet, og har økt til 1919 milliarder kroner i 1993. Det var en tid da internasjonal virksomhet hadde en tendens til å se handel og investeringer som alternativ for å sikre tilgang til utenlandske markeder. I dag må bedriftene kunne investere og handle globalt - og for dette er de avhengige av åpne, forutsigbare handels - og investeringsregimer. GATT presided over åtte runder av multilaterale handelsforhandlinger. På den måten eroderte det gradvis tariffer, noe som førte dem til i gjennomsnitt mindre enn 4 prosent i dag, en tiendedel av hva de var i etterkrigstiden. Siden tariffer er redusert, har andre handelsbegrensende tiltak blitt tydeligere. I senere omganger av GATT-forhandlinger skiftet vekten mot ikke-tariff handelsbarrierer, og genererte et stadig mer omfattende og komplekst sett med rettigheter og forpliktelser. Samtidig har forhandlere våget seg inn i nye politiske områder, utenfor de som knytter seg til varehandel, og dermed søker å sikre at systemet er lik oppdraget med å styre internasjonale økonomiske relasjoner i dagens verden. Den nylig fullførte Uruguay-runden er det klareste eksempelet på hvordan dagsorden vår har utvidet seg for å holde tritt med tider. Uruguay-runden forvandlet GATT til Verdenshandelsorganisasjonen, og satte handelssystemet på en sammenhengende og solid institusjonell grunnlag. En ny, integrert tvistbilæggelsesprosedyre ble opprettet for å sikre rask, objektiv og nøytral vurdering når handelstvister oppstår mellom regjeringer. Runden har også gjort betydelige framskritt i sektorer der proteksjonistiske politikker har vært mest motstandsdyktige, særlig innen landbruk og tekstiler, og sterkere disipliner ble etablert på subsidier, statshandel, tekniske standarder og lisensieringsprosedyrer for å nevne noen få. Uruguay-runden var den første som adresserte handel med tjenester og beskyttelse av immaterielle rettigheter. Denne fortsatte engasjementet for handelsliberalisering og økt konkurranse er et viktig bidrag fra siktefulle regjeringer til globalisert økonomisk aktivitet. Globalisering, som jeg mener en rekke sammenlåsende økonomiske forhold mellom nasjonale økonomier, er en naturlig utvekst av teknologiske fremskritt innen kommunikasjon og transport. Det har også blitt oppmuntret av det gunstige miljøet som reglene og markedsadgangsforpliktelsene til det multilaterale systemet gir. Dermed har støttende regjeringens politikk og moderne teknologi ført til at bedrifter og gründere opererer - som de fleste ønsker naturlig - over grenser på en måte som hadde vært veldig vanskelig for tjue eller tretti år siden. Beviset for global integrasjon er tydelig i måten vekst i handel har overgått produksjonsveksten år etter år - hver 10 prosent økning i verdensproduksjonen har vært knyttet til en 16 prosent økning i verdenshandelen. Denne trenden er akselerert i fjor økning i verdenshandelen var nesten tredoblet veksten i verdensproduksjonen. Dette stigende forholdet mellom verdenshandelen og verdensproduksjonen viser ikke bare økende gjensidig avhengighet mellom nasjoner. Ved å legge merke til det faktum at internasjonal handel har konsekvent vist større dynamikk enn produksjon i løpet av etterkrigstiden, fremhever den også den sentrale rollen som internasjonal handel i økonomisk vekst etter krigen. Det er de som vil gjerne stille klokken tilbake, for å ønske bort gjensidig avhengighet av nasjoner. Men ingen kan stoppe historiens forløb. Gjensidig avhengighet har gitt et stort bidrag til stigende inntekter og fred blant nasjoner, og det er her å bli - og vokse. Utfordringen som vi står overfor, er hvordan vi får det til å fungere for alle nasjoner og jobber bedre. Dette er en formidabel utfordring, det er sant. Men nyere hendelser har også gitt oss en historisk mulighet, en sjanse til å definere noe annerledes og holdbart i internasjonale relasjoner. De langvarige og forutsigbare politiske antagelsene til den kalde krigen har blitt irrelevante. Nord-Sør-relasjoner, dominert så ofte i fortiden av unødvendig polarisasjon og dialog med døve, har også forandret seg uigenkallelig. Mens kommunismens sammenbrudd ble levende symbolisert av Berlinmurens tumbling, viste det seg ikke noe bilde på de endringene som har skjedd i forholdet mellom utviklede og utviklingsland. Men disse endringene vil vise seg like viktig. Fra det multilaterale handelssystemets perspektiv, hva betyr alt dette? Vi står overfor en dobbel oppgave. Vi må forlenge rekkevidden av systemet geografisk for å gjøre det virkelig globalt, og vi må også sørge for at det forblir effektivt i lys av økt kompleksitet i internasjonale økonomiske relasjoner. Du vil alle være oppmerksomme på den fortsatte debatten i EU om valg mellom geografisk utvidelse av Unionen og utdybingen av dens materielle bestemmelser. Dette er en politisk ladet debatt fordi utvidelse og utdyping ofte settes som konkurrerende alternativer. Men for det multilaterale handelssystemet er det ikke alternativer. Nettopp fordi WTO ønsker å være en virkelig global og kommersielt relevant enhet, må vi presse framover samtidig på begge fronter. Når det gjelder geografisk utvidelse, står vi overfor en rekke utfordringer. For det første har de dusin eller flere stater som er opprettet av Sovjetunionens sammenbrudd søkt, eller snart vil søke, WTO-medlemskap. Russias tiltredelsesprosess pågår, som det er i flere andre tidligere Sovjetunionen, inkludert de baltiske landene, Ukraina og Armenia. Arbeidet med Chinas forhold til GATT har vært i gang i noen ti år nå. Å bringe Kina, Russland og andre økonomier i overgang til WTO som fulle deltakere er et sentralt mål for de kommende månedene og årene. I gamle dager fikk sentralplanlagte økonomier som Polen, Romania og Ungarn lov til å bli med i GATT i fravær av alvorlig økonomisk reformarbeid. Spesielle tiltaksprotokoller ble utarbeidet. Disse protokollene anerkjente at handelsmuligheter ikke ville bli opprettet av markedskrefter, slik at de var basert på importforpliktelser, samtidig som diskriminerende handelsordninger kunne vedvare. Men den politiske hensikten og begrensede økonomiske relevansen av disse ordningene har ingen plass i WTO i dag. Overgangsøkonomiene er engasjert i dramatiske og vanskelige økonomiske forandringer mot et markedsbasert system. Vilkårene de tilslutter seg til WTO må bidra til reformprosessen, og må være realistiske. Men den store størrelsen og den økonomiske kraften som noen av disse landene representerer gjør det også viktig å sikre at tiltredelsesvilkårene er fullt støttende for integriteten til WTOs handelssystem. Systemets kohærens må ikke ofres i strid med universalitet - selv om universalitet er det ultimate målet fordi et globalt handelssystem som utelukker en betydelig andel av verdens folk, er en motsetning i form. Den andre geopolitiske revolusjonen i handelssystemet er spranget i utviklingslandes deltakelse. I løpet av det siste tiåret eller så, har dusinvis av utviklingsland skiftet mot liberal handelspolitikk og større tillit til internasjonal konkurranse for å generere inntekt og vekst. Over 70 utviklingsland har gjennomført unilaterale liberaliseringsforanstaltninger de siste ti årene. Den prosessen har slått bort den gamle nord-sør-splittelsen. Mange land på ganske forskjellige nivåer av inntekt og utvikling har satt sin tro på WTOs handelssystem for kontinuitet, stabilitet og løftet om handelsmuligheter. Dette betyr ikke at landets interesser og prioriteringer er identiske. Mens en del av WTOs jobb er å definere felles interesse når det er mulig, og fremme felles tiltak, kan ikke land tvinges, de må bringes sammen gjennom en anerkjennelse av egen interesse. Derfor, ettersom WTO blir en mer inkluderende og omfattende institusjon, må den ta imot et bredere spekter av interesser. Dette kan være vanskeligere enn i en eldre og enklere verden dominert av noen likesinnede land, men vi må lykkes, og suksess vil være minst like givende. Men som sagt har ulike WTO-medlemmer i utviklingsland forskjellige interesser. Mens mange land fortsetter å vokse og modernisere, genererer nok rikdom til å gjøre sitt folk gradvis bedre, er enkelte utviklingsland med lav inntekt tydeligvis ikke delte i økt global velstand. Ingen samfunn kan delta effektivt i mulighetene til et globalt marked hvis mange av dets borgere mangler livets grunnleggende nødvendigheter. Vi har et felles ansvar for å gi vilkårene for at slike land skal komme seg av gulvet. Når det gjelder handelssystemet, må vi gjøre vårt ytterste for å se at utviklingsland med lav inntekt både kan diversifisere eksportproduksjonen og utvide sine eksportmarkeder på konkurransedyktig basis. I WTO utvikler vi spesielt et spesielt program for Afrika, som har som mål å hjelpe regjeringer til å bedre utnytte internasjonal handel og utenlandske investeringer. Dette er en beskjeden innsats, og mer må gjøres, spesielt i samarbeid med andre multilaterale økonomiske institusjoner. Så mye for oppgaven vi står overfor for å gjøre WTO-handelssystemet virkelig universelt i geografisk forstand. Hva med utdypingen av systemet Ved å presse på med liberalisering, ved å ha gitt en vei fremover i handelsområder hvor proteksjonismen lenge hadde vist seg å være uhåndterlig, og ved å motta helt nye, men svært viktige aspekter av handel, gjorde Uruguay-runden et signalbidrag til internasjonale handelsforbindelser. Det var et landemerkeprestasjon for å skape WTO. Men etter fødselen må avkomene pleies. Jeg ser tre store utfordringer for vår nye institusjon i årene fremover. Den første er å konsolidere det vi har gjort. Den andre er å gi substans til vår innebygde forhandlingsagenda, som i hovedsak utgjør uferdige forretninger som kommer fra runden. Den tredje er å møte de nye utfordringene som allerede er samlet i horisonten. Tillat meg å si litt om hver av disse. Først, konsolidering eller implementering. Det store spekteret av emner som ble dekket i Uruguay-runden, er skremmende for selv de vanskeligste handelshendene. Teksten til resultatene omfatter ikke mindre enn 19 avtaler, 24 beslutninger, åtte forståelser og tre erklæringer. Noen av disse teksten er åpenbart viktigere enn andre, men sammen representerer de nesten 500 sider med omhyggelig utformet språk, fylt med forpliktelser. (Kanskje jeg ikke bør nevne de andre 24.000 sidene med bestemte markedsadgangsforpliktelser.) For noen land vil en rekke av disse forpliktelsene falle sammen med eksisterende politikk. I andre tilfeller krever de forandring. En samordnet innsats er nødvendig av alle WTO-medlemmer for å konsolidere Uruguay-rundens resultater, og sikre full overholdelse. Det er et åpent spørsmål om innfasningsordninger for noen av disse forpliktelsene bør økes. For min egen del kan jeg ikke se hvorfor fordelene med liberalisering i ethvert land skal bli forsinket en dag lenger enn absolutt nødvendig. Selv som de er, krever forpliktelsene jevn, fortsatt arbeid i nasjonale hovedsteder og i WTO på en daglig basis. Det er aktivitet som sjelden fanger overskriftene, men det er avgjørende for at systemet fungerer riktig. Vår største, kortsiktige prioritering er imidlertid å sørge for at det nye tvisteløsningssystemet fungerer lovlig og politisk troverdig. Når vanskeligheter og uenigheter oppstår, kan WTOs konsultasjon, forliksbehandling og tvistbilæggelsesbestemmelser bli kalt til handling. En vilje til å overholde tvistbilæggelsesprosedyrene og funnene, er like viktig som å respektere reglene. Med bare ni måneders erfaring under våre belter tror jeg vi kan oppfordres allerede ved driften av det nye systemet. For det første bruker regjeringene det på en måte som viser stor tro på WTO. Rundt 20 saker er kommet til Disputesettelsesorganet - et tall som er langt større enn i et hvilket som helst år i GATTs 47-årige eksistens. For det andre, den raske automatiske prosedyren sammen med den kunnskapen som ved sin konklusjon er å håndheve, synes å være å konsentrere tankene og oppmuntre til rask oppgjør gjennom den første konsultasjonsprosessen. Den siste amerikanske-Japan-tvisten på biler og reservedeler er et av disse tilfellene. Og det er målet - å løse handelstvister raskt, ikke først og fremst for å generere rettsvitenskap. Selvfølgelig vil mange tvister løpe i sin helhet, og jeg har ingen tvil om at vi vil kunne produsere objektive, klare og velbegrundede vurderinger som vil styre regjeringenes og lovgivernes tillit overalt. Ingen trenger noen frykt for vilkårlig konklusjon eller mangel på nøytralitet fra WTO-tvistpaneler eller det nye appelorganet. For alle land er nye og detaljerte forpliktelser opprettet for å varsle politikk og tiltak, slik at handelspartnere kan være sikre på at de har full kjennskap til hverandres politikk. Åpenhet er en viktig ingrediens for å fremme gjensidig tillit og oppmuntre til respekt for reglene. En av Uruguay-rundens resultater var faktisk etableringen av en handelspolitisk gjennomgangsmekanisme, hvor handelspolitikkene til de enkelte WTO-medlemmene undersøkes multilateralt etter tur og i dybden. Disse undersøkelsene gir en mulighet for at landene skal ha ærlige og ikke-rettslige utvekslinger av syn på hverandres politikk. De er et verdifullt bidrag til åpenhet, og bidrar til å øke medvetenheten blant handelspartnere om politiske spørsmål. I tidligere multilaterale handelsforhandlinger har uferdige forretninger en tendens til å gjenspeile manglende avtale om ganske grunnleggende spørsmål, for eksempel om å gjøre noe med jordbruk eller tekstiler, eller om å omformulere reglene om beskyttelsesforanstaltninger. Dette var nesten ikke tilfellet i Uruguay-runden. Men ved avslutningen av forhandlingene i 1993 var det klart at det ville være behov for ekstra tid i noen få nøkkelsektorer. Dette er tydeligste innen tjenesteområdet, der vi allerede har holdt forhandlinger etter Uruguay-runden om handel med finansielle tjenester og bevegelse av fysiske personer, og er midt i forhandlinger om åpning av grunnleggende telekommunikasjon og sjøtransport. Vi oppnådde absolutt ikke alt vi ville ha likt i forhandlinger om finansielle tjenester og fysiske personer, men vi gjorde fremgang. Spesielt i finansielle tjenester, gjennomførte noen tretti land verdifulle, ytterligere markedsåpningsforpliktelser. Forhandlingene om grunnleggende telekommunikasjon skal være ferdig innen utgangen av april neste år. De vil åpne opp betydelige nye handels - og investeringsmuligheter. Forhandlingene faller sammen med industriens trender mot liberalisering, både til press fra brukerindustrien og den raske teknologiske utviklingen. Men det er likevel motstand mot utryddelsen av monopolforsyningsordninger i mange land, og samordnet multilateral handling gir det beste håp om å sikre langtgående resultater. Suksess i disse forhandlingene vil bety at telekomoperatørene skal kunne tilby et bredt spekter av konkurransedyktige priser, både på nasjonale og internasjonale markeder. USA er i forkant av denne forhandlingen, med et av de mest liberale og billige telemarkedene i verden. Derfor er dets forpliktelse til et ekte multilateralt resultat av avgjørende betydning. Vi trenger et sterkt resultat av WTO-forhandlinger hvis vi skal gjøre visjonen til det globale informasjonssamfunnet en realitet - med alt det vil bety for å revitalisere økonomier, forvandle samfunnene og gi mennesker til gode. Forhandlingene om sjøtransporttjenester omhandler derimot en av de eldgamle bytteforholdene blant folkene, en som beholder sin grunnleggende betydning for strømmen av varehandel. De enorme forbedringene i fraktteknologi de siste årene må matches med forbedringer i det politiske miljøet som disse skipene seiler. Dette er også en forhandling hvor det er noen faste posisjoner, og det er viktig at vi fortsetter å huske at det er like gyldig og viktig som forhandlinger på andre områder. En annen del av Uruguay-rundene er uferdig virksomhet er den innebygde agendaen for fremtidig arbeid. Dette omfatter flere elementer. WTO-medlemmer har allerede etablert mandat til å inngå en rekke forhandlingsrunder i handel med tjenester, med sikte på å oppnå gradvis høyere nivåer av liberalisering. Den første slik forhandling må begynne innen fem år. På samme måte er det i landbruket medlemmer som er forpliktet til å engasjere seg i forhandlinger som tar sikte på ytterligere reduksjoner i landbruksstøtte og beskyttelse. Den planlagte tidsrammen er den samme som for tjenester. Disse forpliktelsene og en rekke andre i WTO-avtalen tydelig gjenspeiler anerkjennelsen av behovet for kontinuerlig, inkrementell handelsliberalisering - en dydig sirkel av globale samarbeidsprosjekter som ligger til grunn for et effektivt multilateralt system. Deretter er det den såkalte quotnew agendaquot - de problemene som, som prosessen med global økonomisk integrasjon fortsetter, tyder på at de selv er naturlig som sannsynlige emner for fremtidens WTO-arbeidsprogram. Et problem med kvoten som allerede er i WTO-arbeidsprogrammet, er forholdet mellom handel og miljø. Sentralt i saken er hvordan vi forholder oss til det regjebaserte multilaterale handelssystemet, fortsatt liberalisering av handel og videreutvikling av verdensøkonomien til miljøhensyn og - mål. Det er mulig å forestille omstendigheter der handel, som ikke støttes av forsvarlig miljøpolitikk, kan medføre skade på miljøet - eller tvert imot hvilke miljøbestemmelser som kan skade lovlig handel. Under slike omstendigheter er det imidlertid nødvendig å vurdere om det er handelspolitikk eller miljøpolitikk som må justeres. Det er heller ikke vanskelig å se hvordan uansettede internasjonale miljøavtaler unødvendig kunne frustrere handel og redusere inntekter - og til og med risikere miljøreform og forbedring. Samtidig er det like viktig å gjenkjenne omstendighetene der ved å fremme effektivitet og bedre tildeling av knappe ressurser, kan handelsliberalisering være støttende for et bedre miljø. Jeg er optimistisk at vårt nåværende arbeid på temaet i WTO vil bidra til en bedre forståelse av problemene, og bistå myndighetene i å utvikle mer sammenhengende politikk på dette området. Handel og investering er en ledende kandidat til den nye agendaen, da en av konsekvensene av globaliseringen er å redusere forskjellene mellom ulike former for markedsadgang. I GATT-rammene pleide vi å tenke på markedsadgang bare når det gjaldt tariffer og ikke-tariffpolitiske tiltak. Reduksjon av tariffer og eliminering av andre handelsbarrierer ved grensen var oppskriften på liberalisering. Utenlandske investeringer var en helt annen sak. Faktisk brukte land ofte å betrakte tariffer og andre handelshindringer som praktiske mekanismer for å fremkalle utenlandske investeringer. Beskyttelse av hjemmemarkedet ga attraktive fortjenester til utenlandske investorer. Dette var essensen av importutbyttingsutviklingsstrategien - en strategi som i stor grad mislyktes og har blitt diskreditert. I dagens verden av internasjonal handel blir handel og investeringer i økende grad sett på som komplementer, ikke erstatninger. Ulike deler av internasjonalt baserte virksomheter kan ligge i flere forskjellige land. I økende grad handler bedrifter for å investere, og investere i handel. WTO har ikke råd til å bekymre seg kun på handelssiden av ligningen - det ville være å nekte virkeligheten i moderne globale forretningspraksis. Det er ingen tilfeldighet at utenlandske direkte investeringer flyter over hele verden firedoblet til nesten US200 milliarder per år i de ti årene til 1993. Faktisk var viktigheten av investeringer anerkjent i General Agreement on Trade in Services forhandlet i Uruguay-runden, hvor investeringer , eller kommersiell tilstedeværelse, var en av de fire tjenestemodellene som WTO-medlemmene foretok markedsadgangsforpliktelser til. Men jeg tror vi trenger en bredere eller mer horisontal tilnærming til internasjonale investeringsregler. Slike regler vil bygge på WTOs prinsipper om ikke-diskriminering og nasjonal behandling, og skape et politisk miljø for å oppmuntre og sikre utenlandske investeringer, enten i varer eller tjenester. OECD har allerede begynt å arbeide i denne retningen, men jeg tror at regjeringer i økende grad vil gjenkjenne behovet for arbeid på investering i en mer global ramme også. Spesielt så siden utviklingsland er ikke bare målet for en økende andel av internasjonal investering, men blir seg selv viktige utenlandske investorer. Jeg bør legge merke til at Uruguay-rundens avtale om handelsrelaterte investeringsforanstaltninger krever en undersøkelse av medlemmer innen fem år etter saken for å utvikle bestemmelser om investeringspolitikk. Det samme mandatet refererer til konkurransepolitikken, som vi også må undersøke som en mulig kandidat til videre arbeid. Selvfølgelig, det vi har gjort i GATT og WTO over 50 år for å fremme et liberal handelsmiljø, er nettopp det økende konkurransen. Men hvis vi har lykkes med å få konkurransereglene mellom landene til å fungere effektivt, krever denne suksessen at vi skal gå videre og vurdere hvordan selskapers oppførsel kan tjene til å forvride den internasjonale konkurransen. Vi må se om det er områder der det er eksplisitte konkurranseregler, eller bestemte forståelser, som er nødvendige internasjonalt for å supplere de vedtekter som mange regjeringer allerede har på sine bøker. Jeg har ingen tvil om at konkurransebestemmelser er avgjørende for at markedene fungerer tilfredsstillende. Det vi trenger å klargjøre, er imidlertid best å fremme slike fagområder, både nasjonalt og internasjonalt. Noen WTO-medlemmer vil gjerne se at den nye dagsordenen inkluderer fag og sosiale standarder. Dette er et svært kontroversielt problem, og i mangel av enighet er det ingen mulighet for at det kan bli tatt inn på WTOs agenda. Det er klart at det vi trenger først og fremst er en omfattende innsats for å få klarhet i de mange komplekse problemene som er involvert her. Det første problemet som skal klargjøres, er innholdet i emnet. Vi snakker om den komparative fordelen av utviklingsland som kommer fra lavere lønnsnivåer - som problemet ofte blir presentert - eller snakker vi om menneskerettigheter eller arbeidsstandarder. Det er fundamentalt viktig å klargjøre vilkårene i debatten når det gjelder handel. Det andre punktet er å identifisere hva som er hovedproblemene knyttet til handel, for eksempel, snakker vi om barnearbeid eller fagforeningsrettigheter når det gjelder arbeidsstandarder eller menneskerettigheter. Dette er bare noen av betingelsene for å åpne en diskusjon om om en nyttig debatt faktisk er mulig på disse problemene. Heldigvis starter vi ikke fra null. Debatten om dette spørsmålet startet faktisk på fredagskonferansen i Versailles, og noen av de involverte prinsippene har blitt reflektert i GATT artikkel XX fra begynnelsen. I FN, OECD, ILO og nasjonale forvaltninger har debatten gjort verdifulle framskritt og har til og med produsert noen praktiske tiltak. I would like to refer especially to the most recent work of the ILO, in order to identify some principles that could be important for any discussion in the WTO. These principles have been presented as quotshared valuesquot without any dissent from the ILOs membership. One of these principles is that economic and social growth and development are to a large extent interdependent. When the economic situation is poor, the social situation is also likely to be poor. And correspondingly, where there is economic growth, social development is more likely to come too. While no-one should challenge the legitimate right of developing countries to use the comparative advantage of lower costs, and no-one should use human rights and issues of social standards as an excuse for disguised protectionism, no country should deliberately deny workers rights or attempt to generate artificially-lower costs by forced labour, discrimination against women, exploitation of children or other such abuses. We should on no account allow this debate to re-open a North-South divide. Dialogue is the best approach to finding ways to improve the observance of labour standards. Finally, the ILO has recognised the necessity of improving its means of acting on these issues. I wanted to underline these points presented by the chairperson of the ILOs Working Party on the Social Dimensions of the Liberalization of International Trade earlier this year because I think that on the basis of these shared values there is the possibility of establishing the starting point for a discussion of the issue. I also believe that in order to convince developing countries that no protectionist considerations are involved in the debate, it is essential to prove that all possible measures other than trade sanctions are being taken to alleviate the problems. One excellent example is the Memorandum of Understanding on the elimination of child labour from the garments industry in Bangladesh that was signed in July of this year by the industry, the ILO and UNICEF, with support from the Bangladesh and US Governments. This joint approach combines restrictions on child labour with the improvement of educational opportunities for the children involved. This is a targeted and constructive approach to a specific problem, and as such I believe it offers a useful model for future efforts. On the other hand, to simply restrict imports of garments from the industries concerned would in all likelihood have just worsened the situation of these children. Let me sum up my thinking on this issue by repeating the need that I see for a wide-ranging and comprehensive consideration of the issues only in this way will it be possible to generate the necessary confidence to build consensus for a discussion on whether, and how, they relate to trade. Last but not least, I should like to say a few words about two related subjects - reciprocity and the growth of regionalism in international trade relations. There are from time to time calls for trade policies based on reciprocity instead of the basic MFN principle. These are based on the assumption that the degree of liberalization already reached by certain countries does not give them any real defence in a multilateral negotiation vis--vis those countries whose liberalization process is much less advanced. Advocates of reciprocity argue that such countries have no real incentive to deeper liberalization, given their benefits from the MFN system. I would like to make a couple of points on this question. The first is that to present reciprocity as an alternative to MFN is a major departure from the trading system we have built up over 50 years, and it is just the opposite of what the founding fathers of the multilateral system envisaged. Secondly, I can understand that a nation or regional group which believes itself to be an open market has the right to fight hard to obtain from all its partners the greatest possible degree of liberalization. If this argument is used tactically and temporarily as a negotiating device, there is less need for alarm over its implications for the system as a whole. But if it becomes a permanent instrument of policy, then the risk for the multilateral system could become serious. Trade is technical in its substance but highly political in its consequences. Reciprocity as a structural alternative to the multilateral system equals bilateralism bilateralism equals discrimination and trade relations based on power rather than rules are the result. This would be a very dangerous departure from the success story of the multilateral system. The growth of regionalism is a more complex issue. There is no natural contradiction between regionalism and the multilateral system. This has been the shared assessment of the great majority of the international trade community. The real contradiction, it must always be emphasised, is between open trade and protectionism. Regional trade initiatives can certainly help to lower trade barriers and thus promote economic growth. But the relationship between regionalism and a multilateral system based on the MFN principle is nonetheless a complex one. The provisions of the GATT have sought to ensure compatibility by requiring regional agreements to cover substantially all trade among the partners and to promote trade policies which do not lead to higher protection or extra restrictions on the trade of non-members. In practice, however, it has been almost impossible to assess the consistency of regional agreements with the multilateral system under these provisions. Since the creation of the GATT nearly 50 years ago, 108 regional agreements have been notified. Eighty existing agreements have so far been examined, and only six have been found consistent with the rules I mentioned above (the EU is not one of them). In recent times 20 new regional agreements have been notified, and are waiting to be examined in the WTO. It will come as no surprise that inconclusive results are likely here as well. Clearly there is a need to improve the rules and the procedures under which the WTOs members can assess this crucial relationship. But it is also clear that the legal issues are only part of the story. The relation between regional and multilateral liberalization in practice has been a different and generally more positive story. For example, successive enlargements of the European Union have been followed by multilateral trade negotiations, which have maintained a de facto link between progress at the regional level and at the multilateral level. These links are the reason why most people have seen regional agreements as building blocks for multilateral free trade. Is the situation changing, and do we need to adjust this generally positive perception Let me suggest some considerations. Until quite recently, there was only one large regional grouping, and that was limited to a number of western European countries. The US was historically opposed to regionalism. But this situation has changed. Since the 1980s, the US has begun to build its own regional agreements, through free trade with Canada, through NAFTA, and through APEC, etc. Now, almost all the member countries of the WTO also belong to a regional trade agreement. The importance of regional agreements as a means of tariff reduction has declined (this is also thanks to the success of the GATT). Regional agreements are becoming more and more important in terms of trade rules, and for the political weight they represent in international negotiations. These are elements which could break up the parallelism between regional and multilateral progress there is the risk that antagonism between regional groups could make progress in the multilateral system more difficult. Furthermore, regional initiatives such as the suggestions for a trans-Atlantic free trade area could give the impression of re-erecting a discriminatory divide between the rich North and the poorer South. The conclusion I draw is that we must be very attentive to strengthening the linkage which has existed up to now between regional and multilateral progress. What this means in practical terms is that regional liberalization initiatives must proceed almost in tandem with multilateral ones. What countries are willing to do regionally, they must then be willing to do multilaterally, so as to keep this parallelism between regional and multilateral commitments. At the core of this relationship, there is the basic question of the kind of international system we want: a global system based on the principle of non-discrimination embodied in agreed and enforceable rules, or a world divided into regional blocs with all the consequences this would imply for political stability and security. To sum up, it is clear that the challenges facing the multilateral trading system are about much more than trade matters as they used to be defined. I know that for some people - and for some countries too - the pace of change is unsettling and even alarming. Whether in the challenges that the information revolution presents to anyone over 30, or in the pace of economic globalization, there is an understandable reflex which asks the world to slow down a little. However, we know it will not. If we decrease our imports from the developing countries, we decrease their growth and our growth alike. And the growth of many developing countries will be the most powerful engine for growth in developed countries. At the same time, if we reduce export opportunities for developing countries we only increase unemployment and poverty in these countries, and further restrict opportunities for their young people. And if we try to close our borders both to goods and to people we will just increase instability, violence, war and terrorism. So the only sustainable policy for us and for the developing countries is to continue a strong commitment to openness. That is why we need to keep the multilateral system, with its reliable framework of principles and rules in good repair it is a firm foothold in a shifting world. Liberalization within the multilateral system means that this unstoppable process can be implemented within internationally agreed rules and disciplines. This is the opposite of a chaotic and unchecked process - without the security of the multilateral system, change would indeed be a leap in the dark. At the same time, the multilateral system is becoming more and more a political issue. This is happening because its evolution increasingly concerns national regulatory policies more than cross-border obstacles and it is happening because the challenges to the system are increasingly political rather than technical. In this context, it could become very important to consider the possibility of strengthening the institutional basis of the system - for example by enhancing the political dimension of its central institution, the WTO. It is my profound conviction that the confluence of political and economic events of the last few years places us on the threshold of an unusual historic opportunity: that of establishing a truly global system for the conduct of international economic relations, a system that responds readily to change and to changing needs, and one for which every nation will wish to claim ownership. Let us rise to this challenge, just as Spaak and the other builders of the postwar world did to theirs. Their achievements have shaped our present, and they should inspire our future. Multilateral Trade Agreements: Pros, Cons and Examples Updated November 23, 2016 Definition: Multilateral trade agreements are commerce treaties between three or more nations. Avtalene reduserer tariffer og gjør det lettere for bedrifter å importere og eksportere. Siden de er blant mange land, er de vanskelige å forhandle. Det samme brede omfanget gjør dem robuste når alle parter signerer. Fordeler Multilaterale avtaler gjør alle signatører til å behandle hverandre like. Det betyr at ingen land kan gi bedre handelstilbud til ett land enn det gjør med en annen. Det nivåer spillereglene. Det er spesielt viktig for fremvoksende land. Mange av dem er mindre i størrelse, noe som gjør dem mindre konkurransedyktige. Se mer på fordelene med den mest favoriserte nasjonstatusen. Den andre fordelen er at det øker handelen for hver deltaker. Deres selskaper har lave takster. Det gjør deres eksport billigere. Den tredje fordelen er at det standardiserer handelsregler for alle handelspartnerne. Bedrifter sparer juridiske kostnader fordi de følger de samme reglene for hvert land. Den fjerde fordelen er at landene ikke må forhandle handelsavtaler ett land av gangen. Bilaterale handelsavtaler har en tendens til å favorisere landet med den beste økonomien. Det setter den svakere nasjonen i ulempe. Den sterkere nasjonen har en mer detaljert godkjenningsprosess. Det ville foretrekke å få en avtale ratifisert i stedet for dusinvis. Ulemper Multilaterale avtaler er komplekse. Det gjør dem vanskelige og tidkrevende å forhandle. For det andre er detaljene i forhandlingene spesielt for handel og forretningspraksis. Det betyr at publikum ofte misforstår dem. Som et resultat får de mye press, kontrovers og protester. Den tredje ulempen er vanlig for enhver handelsavtale. Noen selskaper og regioner i landet lider når handelsgrenser forsvinner. Mindre bedrifter kan ikke konkurrere med gigantiske multi-statsborgere. De legger ofte av arbeidere for å kutte kostnader. Andre flytter fabrikkene til land med lavere levestandard. Hvis en region avhenger av den bransjen, vil den oppleve høye ledighetsnivåer. Det gjør multilaterale avtaler upopulære. Noen regionale handelsavtaler er multilaterale. Den største er den nordamerikanske frihandelsavtalen (1. januar 1994). NAFTA er mellom USA, Canada. og Mexico. Det økte handelen 300 prosent mellom begynnelsen og 2009. Finn ut hva som skjer hvis Trump Dumps NAFTA Den frihandelsavtale mellom Central-Amerika og Den Dominikanske republikk (undertegnet 5. august 2004). CAFTA eliminert tariffer på mer enn 80 prosent av USAs eksport til seks land. Disse inkluderer Costa Rica, Den dominikanske republikk, Guatemala, Honduras, Nicaragua og El Salvador. Innen 2013 økte den handel med 71 prosent til 60 milliarder kroner. Trans-Pacific Partnership (Forhandlinger inngått 4. oktober 2015). TPP ville være større enn NAFTA hvis kongressen godkjente det. Det er mellom USA og elleve andre land som grenser til Stillehavet. Det ville fjerne takster og standardisere forretningspraksis. Nåværende handel er 2 billioner i varer (2012 estimat) og 242 milliarder i tjenester (2011 estimat). Donald Trump lovet å trekke seg fra avtalen. Han ville erstatte det med bilaterale avtaler. Alle globale handelsavtaler er multilaterale. Den mest vellykkede er den generelle avtalen om handel og tariffer (GATT). Et hundre og tre og femti land undertegnet det i 1947. Målet var å redusere takster og andre handelshindringer. I september 1986 begynte Uruguay-runden i Punta del Este, Uruguay. Det fokuserte på å utvide handelsavtaler til flere nye områder. Disse inkluderte tjenester og intellektuell eiendom. Det forbedret også handel med jordbruk og tekstiler. Den 15. april 1994 undertegnet 123 deltakende regjeringer avtalen i Marrakesh, Marokko. Det skapte Verdenshandelsorganisasjonen (WTO). Det antok styringen av fremtidige globale multilaterale forhandlinger. WTOs første prosjekt var Doha-runden av handelsavtaler i 2001. Det var en multilateral handelsavtale mellom alle 149 WTO-medlemmer. Utviklingsland vil tillate import av finansielle tjenester, særlig bank. På den måten må de modernisere sine markeder. Til gjengjeld ville de utviklede landene redusere jordbrukssubsidier. Det ville øke veksten i utviklingsland som var gode til å produsere mat. Men gårdslobbier i USA og EU stoppet det. De nektet å godta lavere subsidier eller økt utenlandsk konkurranse. WTO forlot theDoha-runden i juni 2006. Den 7. desember 2013 ble WTO-representanter enige om den såkalte Bali-pakken. Alle land ble enige om å strømlinjeforme tollstandarder og redusere tapet for å fremskynde handelsstrømmene. Mat sikkerhet er et problem. India ønsker å subsidiere mat, slik at det kan lagre det til å distribuere i tilfelle av hungersnød. Andre land er bekymret for at India kan dumpe billig mat i det globale markedet for å få markedsandel. Vis hele artikkelen Fortsett å lese.